Dagboknotater fra Himalaya 2008Dette er historien om Spiti-turen som aldri kom til Spiti. I Himalaya er det slik at når det har regnet et par dager og jorda/leiren er blitt skikkelig gjennomvåt, så sklir fjellsida kort og godt ned i veien og sperrer denne. Et par av disse "steinrøysene" klarte vi å forsere, men periodevis var veiene i alle retninger sperret, vi måtte vente i flere dager, og drømmen om Spiti-dalen, Manali og andre spennende steder måtte vike. Riktignok er veistandarden mange steder slik at det er ikke så godt å vite om det har gått et ras eller om hullene og haugene foran oss er normaltilstanden for denne veistrekningen. Men når selv vår fryktløse leder Suzie måtte stoppe, og en lokal politimann kom viftende med paraplyen og forkynte at veien var sperret, da var det ikke annen råd. Men vi fikk en uforglemmelig tur likevel ... |
||
|
12. septemberNorwegian-flyet forlater Flesland 1830, med kurs Gatwick ved London. Det er nå reisen starter, men på en måte startet den halvannet år tidligere, da vi reserverte plass med Blazing Trails. Det vesle firmaet med base i Goa (India) har ingen problemer med å fylle plassene på sine turer med Royal Enfield i India. Noen er fullbooket et år i forveien. Suzie Lumsden, som startet virksomheten i 1999, har her funnet et fin nisje i reisemarkedet. Vel framme på Gatwick tar vi (Henning, Bjørn og meg) inn på Holiday Inn. Reisen videre starter tidlig neste morgen, så vi var nødt å gjøre det på denne måten. Bjørn har kommet fra Kristiansand litt tidligere på dagen. 13. septemberDet er behagelig liten kø i seksjon F i innsjekkingen på Gatwick, borterst i et hjørne der Emirates holder til. Klokka er 0800 og det hele er unnagjort på få minutter. Vi kan konsentrere oss om å finne et bra frokoststed. Yo Sushi kanskje? Engelsk frokost på Sushi bar? Ja, faktisk, og godt smakte det også. Egg, bacon og det hele. På spisestedet ved siden av stod det skilt om "English Breakfast", og der var det kjempekø. Flyet var klart for avgang ca 1000, men vi må vente nesten en time på klarsignal. Endelig er vi i lufta, kurs mot Dubai. Tidsforskjell til Dubai er tre timer og flytid er beregnet til seks og en halv time. Vi passerer over det vestlige Svartehav ettter ca tre timer. Over Tyrkia har vi kurs mot de nord-irakiske byene Mosul og Kirkut, men ved grensen endres kursen noe. Det er tydelig at flyet ikke kan passere over irakisk territorium. Flyet følger Iran-grensen sydover mot den persiske gulf. Ankom Dubai kl 2015 lokal tid, temperaturen er 32°C. Kanskje bra at vi ikke skal oppholde oss for mye ute her? Ventehallene på flyplassen har behagelig klima, så de to timene her gikk greit. Vi oppdaget raskt noen engelsmenn (og damer) som ser ut som de er ute i samme ærend som oss (av en eller annen uforklarlig grunn synes det utenpå), og ganske riktig, da vi kom inn i flyet ble det bekreftet at det var en hel gjeng forventningsfulle Blazing Trails-deltakere med. Svært hyggelige mennesker alle sammen. Flytid fra Dubai til Delhi var ca to og en halv time, så da vi skled ned på indisk jord var vi kommet et godt stykke inn i neste døgn, lokal tid. 14. septemberBlazing Trails kontaktperson møtte oss på flyplassen. Det var midt på natta, og vi ble geleidet til en ventende buss som kjørte oss til jernbanestasjonen Delhi Sarai. Det vil si, helt til stasjonen var det visst ikke mulig å kjøre. Bussen stoppet slik at vi måtte gå gjennom et par bakgater for å komme inn på stasjonsområdet. Nå fikk vi på en måte det første møtet med India: I disse bakgatene lå en masse mennesker og sov. På gata, på en benk, et bord eller hva som helst det gikk an å ligge på. Noen med, noen uten klær. I mørket måtte vi passe på så vi ikke trakket på noen der vi slet oss fram med bagasjen vår. Vi hadde jo hørt om hvordan det er å komme til India. Hvordan menneskehavet nærmest slår mot en. Men i den stille natta var det likevel litt uventet å nærmest snuble over folk på denne måten. På stasjonsområdet var det relativt stille. Selvsagt var det også her mennesker som sov på perrongen, men det var stille. Det eneste som brøt stillheten var et diesellokomotiv som stod parkert med maskinen i gang. Klokka var omtrent 0400. Vi hadde fått vite at vårt tog skulle gå kl 0740 (men dette var visstnok feil, det gikk først kl 0830) så vi forberedte oss på å vente. Vente var ordet, for det var absolutt ingenting å ta seg til. Etter halvannen time, ca halv seks, kom det første morgentoget rullende inn på stasjonen. Uendelig langt, og hver eneste vogn var stappfull av mennesker. Vi fikk i det minste noe å se på for en stund. Menneskene fylte opp stasjonsområdet, det bredte seg en bred, tett strøm opp en trappegang og videre bortover mot de lokale gatene. Mange skulle sikkert på jobb, mange skulle sikkert på markedet for å selge sine varer som de hadde i digre sekker eller kurver på hodet. Mange virket hjemløse og arbeidsløse, ikke godt å vite hvor de hadde tenkt seg hen. Men i denne vrimmelen var det plass for alle, enten man var tigger eller forretningsmann eller forvirret turist fra Vesten. Folkestrømmen hadde såvidt begynt å avta da et nytt tog rullet inn og perrongen pånytt fyltes av nye reisende. Slik gikk timene. Endelig, etter fire og en halv times venting, var det vår tur til å entre toget. Klokka var blitt 0830. Det var bestilt plass til oss på toget til Kalka. Luftkondisjonert vogn, slett ikke verst! Frokosten var noe mager, men overraskende at vi fikk noe i det hele tatt. Utrolig at inderne klarer å organisere noe som helst i et slikt mylder. Mariekjeks, vann og te. Vi spedde på med litt whiskey, innkjøpt av Bjørn på en av flyplassene vi hadde bak oss. Jeg vet ikke om Kalka er en by eller bare et lite sted ved foten av Himalaya, der hovedjernbanen fra Delhi ender. Vi ankom iallefall dit kl 1230 lokal tid og gikk rett over til den gamle smalsporede banen som skulle føre oss opp i fjellet. Jernbanen Kalka-Shimla står på UNESCOs verdensarvliste. Den er knapt 10 mil lang (omtrent som Bergen-Voss), har vel hundre tunneller og en rekke viadukter der den snor seg oppover fjellsidene. Imponerende ingeniørkunst av de engelske koloniherrer som i sin tid lot denne banen bygge. Shimla var i en rekke av koloniårene den indiske sommer-hovedstaden, så det var viktig å ha en brukbar adkomst. Vi entret de gamle, smale vognene med stor forventning. Slett ingen luksus her. Meget enkel standard med små harde benker. I enden av vogna "stå-do" for de trengende. Turen tok nesten seks timer (tenk deg Bergen-Voss på seks timer!) og vi fikk god anledning til å bli kjent med de to svogerne David (Akroyd) og Tim (Batten). David var en meget ivrig fotograf, fotoapparatet eller video-kameraet hvilte kontinuerlig i hans hender, og på de to ukene vi var sammen kom han langt over tusen bilder. På dette toget var det absolutt nødvendig med vindusplass hvis man skulle fotografere (hvis man da ikke ville henge på utsiden, i døråpningen, slik noen gjorde). David satt parat og fikk med seg det meste. Han var i det hele tatt en svært ryddig engelskmann, 63 år men hadde allerede seks års fartstid som pensjonist. Toget slet seg oppover bakkene. Dieselmotoren sendte svarte skyer opp i lufta når det røynet på som verst, men dette var nok en tur lokomotivet hadde gjennomført utallige ganger. Både det og vognene kan godt ha vært fra første halvdel av nittenhundretallet. Underveis var det noen stasjoner, kl 1445 ankom vi Dharampur (1469 m.o.h.), og endelig kl 1845 var vi framme i Shimla (2200 m.o.h.). Shimla er hva vi kan kalle en "bratt" by. Naturen har i aller høyeste grad bestemt byens utforming. Hovedsentrum med noen åpne plasser ligger på et relativt flatt platå i fjellsiden. Her er noen store offentlige bygninger fra kolonitida, også en stor kirke. Ovenfor denne plassen går bratte bakker videre oppover, bl.a. til Hotel Royale der vi bodde. Nedenfor de åpne plassene gikk flere gater parallelt med fjellsiden, mer trangt og fattigslig til lenger ned man kom, men tett i tett med butikker overalt. Jernbanestasjonen lå noen hundre meter unna. Fra de høyeste stedene i byen er det bra utsikt i alle retninger, til fjerntliggende fjell og daler. Det er lett å tenke seg at dette var et behagelig sted om sommeren for engelskmennene for hundre år siden og tidligere. På jernbanestasjonen møtte vi Suzie, hun hadde hyret inn noen taxier for å frakte oss opp til Hotel Royale. Det var blitt mørkt, og da vi kjørte oppover fikk vi det bestemte inntrykk at hotellet lå uendelig langt vekk fra byen, vi kjørte inn den ene sideveien etter den andre, og veikvaliteten ble stadig dårligere. I virkeligheten ligger hotellet bare en kort spasertur fra sentrum, men biltrafikken må gå en stor omvei for å komme fram. På hotellet får vi middag, og diverse formaliteter skal gjennomgås. Vi treffer også noen av Suzies medhjelpere, hennes "nestkommanderende" og samboer Damon, mekanikerne Jamal og Ranjeet, sjåføren Kamal, hjelperen Billi (fra Lithauen) og en lege. 15. septemberEn fin morgen. Våkner uthvilt, temperaturen er ca 20°C, luften frisk og morgendisen ligger nede i dalene. Det er et flott skue fra hotellet, som ligger på en høyde over byen. Da vi kom hit kvelden før var det mørkt, så det var ikke så mye å se. Frokost med Corn Flakes, toast og omelett. Det indiske byråkratiet er stort og ruller sakte. Selv om myndighetene har alle relevante opplysninger om oss, bl.a. gjennom visumsøknaden, må vi nå ha en ekstra tillatelse for å komme videre til "Inner Zone" (nær den kinesiske grensa). Derfor møter vi opp vel 1000 hos de lokale myndigheter. Vi er forberedt på at dette kan ta halve dagen. Kl 1245 var alle registrert, så var det inn til Additional District Magistrate I, Shimla som skulle gå gjennom det hele. Han var en mann som nok likte å sole seg i sin makt. Vi satt der på rekke som skolebarn, utålmodig ventende på signal om at "timen" var slutt så vi kunne gå. Halv tre var vi ferdig og kunne endelig gjøre hva vi ville fram til kl 1800. Da hadde nemlig Suzie bebudet en briefing på hotellet om hva som skulle skje framover. Jeg spiste lunsj sammen med Dave (Monk) og Martin (Reed), deretter kikket litt rundt omkring. Virkelig en fargerik og fin by. Kl 1800 satt vi klar i spisestua. Suzie gikk gjennom programmet for neste dag, innprentet noen "trafikkregler" og andre ting det var viktig å være oppmerksom på. Trafikken i India er nemlig ikke slik vi er vant til fra Europa. Hornet er tydeligvis det viktigste instrumentet, og det har i motsetning til hjemme en positiv virkning på andre trafikanter. Ved hjelp av hornet får vi varslet om at "vennligst pass på, for her kommer jeg". Enten det er barn i veikanten eller en saktegående forankjørende bil vi vil passere, så varsler hornet vedkommende om å være oppmerksom. Blinking med lyset derimot har den motsatte betydning av det vi er vant til: Det er som oftest store, sterke lastebiler som blinker med lyset, og det betyr "pell deg unna, for her kommer jeg, og jeg akter ikke å vike unna ". Det er selvsagt avgjørende viktig å kjenne til disse grunnleggende reglene når vi kaster oss ut i trafikken på egne doninger. Slikt som blinklys har ikke den aller minste betydning her. Selv om hovedregelen er å kjøre på venstre side av veien så er veistandarden slik at de kjørende velger å være der veien ser mest mulig brukbar ut, enten det er på venstre eller høyre side, eller midt i veien. 16. septemberDet er tirsdag. Vekkeklokka var satt på 0600. Det var frokost halv sju, og halv åtte skulle vi være klar for en introduksjon i Royal Enfields finesser. Selv kick-start er uvant for moderne motorsyklister, det fordrer en viss teknikk for å få i gang motoren på første forsøk. Men alle fikk prøvd seg og det gikk slett ikke verst. (Dessuten var alltid våre hyggelige mekanikere like i nærheten når noen fikk problemer, det erfarte vi gjennom hele turen.) Det som likevel var mest "annerledes" på Enfield'ene var at bakbremsen var på venstre pedal og gearet på høyre. I tillegg var gearet "opp-ned", ved at første gear var opp og de øvrige gear ned. Men det skulle vise seg at det gikk forbausende lett å venne seg til dette. Omsider hadde alle fått prøvd seg på starten, vi fikk anvist vår 500 cc Enfield (jeg fikk UP 80 Y 0688) og vi kunne starte, første etappe, første kjøredag. Opplegget var slik at lederen Suzie kjørte først, så fulgte flokken etter. En i staben kjørte sist og passet på at alle kom med. I tillegg var det et par stykker som var litt vekselvis framme og bak og mellom og sjekket at ingen hadde problemer. I vegkryss var det viktig at en av kjentmennene anviste kjøreretning. Det var også med et par biler, med både mekaniker, lege og utstyr, og en bil som fraktet bagasjen. Med andre ord en stor forsamling, vel tjue motorsykler pluss bilene. Noe streng formasjonskjøring var det likevel ikke snakk om. Enhver måtte finne "sin" trygge fart etter lederen. Det kunne lett bli flere kilometer mellom første- og sistemann. Turen gikk først et godt stykke nedover i dalene, til under 1000 m.o.h. (Shimla ligger på vel 2000 m.o.h.). Vi merket på temperaturen at vi nå var kommet i "lavlandet", og så egentlig fram til å stige oppover igjen på andre siden av dalbunnen. Veistandarden var her som alle steder svært variert, vekslende asfalt og grus, men alle steder ujevn og hullet. Vi skulle nå opp igjen til Sarahan på nesten 2000 meters høyde. Fra hovedveien (nr. 22) tok vi en avstikker østover et stykke forbi Rampur. Vi kom til landsbyen Sarahan hvor vi overnattet i et Hindu-tempel. Litt før halv fem var vi framme, første dag hadde gått fint, med tre stopp underveis. Tempelet hadde meget enkle rom, men det var et fredelig sted, som naturlig er for et tempel. Like ved var et hotell der vi spiste middag om kvelden. 17. septemberAllerede kl 0500 satte høyttaleranlegget igang med morgenritualet. Musikken var nok ment til å legge grunnlaget for en harmonisk dag for oss alle. En munk gikk systematisk fram og tilbake på gårdsplassen (morgentrim?). Men etter ca en time ble det stille. Vi hadde ganske god tid her. Dagens kjøreetappe var beregnet til kun ti mil, og start var fastsatt til kl 1100. Før det fikk vi derfor god tid til å spise frokost i den lille frokost-kafeen like ved. Turen fra Sarahan gikk gjennom vakkert landskap, først ned i en dalbunn, så oppover en svingete vei med loddrette stup. Vi skulle nå til Sangla, der er det en permanent teltleir, et populært turiststed i området. På vei ned mot dalbunnen hadde Richard et lite uhell, ved at en møtende bil kom borti sykkelen hans slik at han veltet. Han fikk et skikkelig slag i armen og skulderen slik at han for resten av turen kjørte med Kamal i bagasje-bilen. Det ble noe venting, men som sagt hadde vi god tid denne dagen. Teltleiren i Sangla hadde faktisk god hotell-standard. Det var bygget relativt permanent fundament der det til og med var installert vannklosett og dusj. Selve veggene og taket var laget i teltduk. Teltene var møblert med skikkelige senger, kommoder m.m. og "innlagt" elektrisk lys. Like ved var en større bygning som fungerte som spisesal og samlingssted. Det ble fyrt opp "leirbål" utenfor, men utover kvelden begynte det å regne noe, så de fleste foretrakk å oppholde seg innendørs. I Sangla skulle vi være hele neste dag. Det ble lagt planer for en fottur i dalen for dem som var interessert.
18. septemberOmtrent halvparten av følget ble kjørt en mil oppover dalen fra Sangla. Herfra skulle vi gå langs elva tilbake. En fin fottur, nesten "norsk" fjelltur, men enkelte detaljer avslørte at dette var nok India. Lokalbefolkningen var ute og skar ned viltvoksende gress, dette hengte de opp i trærne til tørk, så hadde de litt høy til vinteren. Turen tok ca tre timer, og like før vi var tilbake i teltleiren gikk vi gjennom den lille landsbyen. Blant de falleferdige skurene stod et fint tempel, med de karakteristiske hinduistiske firkantede former, og detaljerte utskjæringer i treveggene. Utpå kvelden begynte det å regne mer konstant, og hele natta regnet det temmelig tungt. Det skulle vise seg at dette regnet ble avgjørende for turens videre forløp. 19. septemberVi startet allerede kl 0700, for dette var tenkt å bli en lang dag. Det var bare å finne fram det vi hadde av regntøy, regnet strømmet ustanselig ned og laget strie elver og store dammer i veiene. De største optimistene (de som hadde lagt fra seg regntøyet hjemme) måtte ikle seg plastposer eller annet som var for hånden av vannavstøtende karakter, for å holde vannet unna iallefall for et stakket stund. Men optimister var vi vel alle da vi fyrte opp maskinene (Enfieldene startet alltid like pålitelig) og mc-karavanen begynte å bevege seg oppover fra teltleiren mot hovedveien. Vann og søle sprutet overalt, ovenfra strømmet regnet like ustanselig. Lite ante vi hvilken gjennomgripende virkning alt dette vannet skulle få på de Himalayiske fjellsider og på våre kjøreplaner. Etter noen kilometer virket plutselig veien uvanlig ujevn og steinet, vurdert etter lokal normalstandard. Det er da vi oppdager at vi befinner oss midt i et ras. Fra fjellsida på høyre side ruller kontinuerlig steiner i varierende størrelse nedover og blir liggende i veien, eller fortsetter over og forsvinner ned i en avgrunn på venstre side. Noen av steinene treffer en midlertidig hindring høyere oppe i skråningen, vippes ut i lufta og farer over hodene våre og ut på venstre side. Hva gjør vi nå? Selv for den erfarne Suzie var dette en uvant situasjon, hun virket nervøs og rådvill. Men vi innså alle etter kort tid at vi kunne iallefall ikke bli værende midt i raset. Å snu motorsykkelen ble vurdert til ikke å være noen god løsning, når vi samtidig måtte ha et øye opp fjellsida for å kunne dukke når en stein kom flygende. Det ble til at noen parkerte sykkelen og gikk et lite stykke tilbake, utenfor faresonen. Noen prøvde å kjøre gjennom "steinrøysa" og fant et trygt sted i den retningen vi skulle. I løpet av de neste par timene fikk vi lirket den ene motorsykkelen etter den andre gjennom rasstedet. Noen av de mest erfarne kjørerne tok seg av syklene, de øvrige småløp nedover med øynene vekselvis på veien og på fjellsida til høyre. Alle kom seg gjennom uten skader, men et par av syklene som hadde stått parkert i raset hadde fått seg en smell. En hadde fått smadret bensintanken (mekanikerne klarte senere å skaffe en tank, så den ble skiftet), en fikk et speil knust og mange av syklene hadde fått mindre skrammer her og der. Etter en kort kjøretur videre var det fint å få en te-pause i en slik karakteristisk "the-shop". Det var jo ikke noe annet enn et skur med bølgeblikk på tak og vegger, men innehaveren var nok overlykkelig over å plutselig få et par og tjue kunder på en slik trøstesløs regnværsdag, og primusen ble raskt fyrt opp. Utenfor strakte vanndammen seg over hele veibredden og i omtrent femti meters lengde. Man skulle tro at disse landsbyene ville være det ultimate marked for en gummistøvel-selger (alle gikk med småsko, sandaler, tøysko, joggesko e.l., uansett vær), men befolkningen her har nok ikke økonomi til å kjøpe seg gummistøvler. Sannsynligvis eier de fleste ikke andre sko enn dem de har på seg. Våre medfølgende biler (bagasje, lege, reservedeler m.m.) hadde ikke klart å komme seg forbi rasstedet. Det skulle vise seg å gå flere dager før vi så dem igjen. Etter te-pausen fortsatte vi. Vi tenkte at nå var hindringen overvunnet, nå var det grei skuring til Tabo, som var dagens mål. Men vi hadde ikke kjørt særlig lenge før et nytt ras stoppet oss. En betydelig haug med stein og sand hadde allerede samlet seg i veibanen, og nye masser fra fjellsida kom litt etter litt skliende og rullende. Noen av oss tok sjansen og humpet oss gjennom. Etter fire sykler var det stopp. Steinhaugen i veien var vokst betydelig og fjellsida virket såpass ustabil at vi fant det tryggest å vente. Fra tid til annen kom det flokker av lokalbefolkningen. De var kommet med buss og gikk til fots over rasstedet, noen kanskje til en ny buss på den andre sida, eller de gikk til fots de kilometerne de hadde igjen før de var hjemme. Noen av dem så litt forskremt opp mot de rullende steinene, og da forstod vi at dette kanskje var litt uvanlig også for dem.
Slik ble vi stående i flere timer. Det ble slik at jeg ble stående alene sammen med de fire syklene som var kommet velberget over. Alle de andre stod på den andre sida. Det var lite vi kunne gjøre. Etter en stund kom det også en lokal politimann som løp litt forvirret fram og tilbake med sin paraply. Han ga klar beskjed om at veien var stengt. Ingen måtte prøve å komme seg over. Klokka halv tre kom en liten bulldozer og begynte å grave i steinhaugen. Vi ble selvfølgelig sterkt oppmuntret av dette. Nå kunne det ikke være mange minuttene før veien var klar nok til å få syklene over, tenkte vi. Men etter å ha gravd vekk litt stein, etter at bulldozerføreren hadde kastet noen blikk opp fjellsida og tydeligvis tenkte seg litt om, kjørte han sin vei. Vi var der igjen alene, veien var fortsatt sperret. Etter det vi forstod hadde bulldozerføreren vurdert situasjonen såpass ustabil at han ville vente med å gjøre jobben ferdig. Å få en motorsykkel over en steinrøys burde være mulig. Etter å ha forsikret oss om at også politimannen hadde gått sin vei gikk et par stykker i gang med å jevne ut de verste humpene i rasstedet. Noen steiner ble skjøvet unna, noe sand og leire ble jevnet til, og vips, et perfekt stykke "cross-bane" dekket et stykke av riksveien. Syklene stod klar, på signal fra den som voktet de flygende steinene kom Enfieldene durende nedover. Vi var over også denne hindringen. Det var gått åtte timer siden vi startet om morgenen og vi var kommet kun noen få kilometer av gårde. Suzie og hennes medhjelpere hadde forlengst innsett at planene måtte legges om. Det var ingen mulighet for at vi kunne nå Tabo i dag. Dessuten hadde hun fått melding om at flere veier i vår rute var stengt, så vi var nødt å finne en improvisert løsning. Hun fikk bestilt plass for oss på Hotel Kinner Villas, like ved landsbyen Kalpa. Det viste seg å være enda en sperring før vi kom til Kalpa. Men der var allerede en gravemaskin i virksomhet, så det var bare å vente. Det var vi jo blitt litt vant til etterhvert. Til hotellet kom vi temmelig våte alle sammen. Vi var glad for å være i hus, så fram til å få tørket litt klær, hvile oss og få litt middag. 20. septemberDet regner fortsatt. De våte klærne er nesten like våte som de var dagen før. Hotel Kinner Villa har ingen form for oppvarming. Det ble laget et par "griller" i spisestua ved at et par fat fyltes med grillkull. Her blir klær hengt opp til tørk, og røyken fra grillene blander seg etter hvert med dampen fra tørkende sokker og kjøredresser. Etter hvert lettet været noe. Det ble periodevis oppholdsvær og glimt av himmelen kom fram bak skydekket. Snødekte fjellmassiv strakte seg opp til vel 6000 meters høyde i det fjerne. Men vi måtte bli værende her på ubestemt tid. Meldingene til Suzie fortalte at veier var blokkert i alle retninger. Vi kunne hverken kjøre den planlagte ruten eller noen alternative ruter. Vi måtte bare finne oss i å sitte her og vente. Etter lunsj dro noen av oss til den nærmeste byen, Recong Peo, noen kilometer unna. Byen var temmelig gjørmete i dette været, men noen følte behov for å kjøpe enkelte småting, f.eks. en tannbørste eller et par sokker. Vår bagasje befant seg nemlig fortsatt et helt annet sted enn der vi var. Dessuten var det fint med litt avveksling fra ventingen på hotellet. Senere på dagen fikk vi vite at legen vår var på vei til oss. Han hadde gått til fots fra Sangla ca 20 km til et veikryss og skulle derfra få transport til Kalpa. Våre sysler om ettermiddagen bar preg av at vi egentlig skulle gjort noe helt annet: Noen lå og hvilte på senga, noen jobbet fortsatt med å tørke klær over grillen, noen hadde benket seg rundt et bord med kortspill. Suzies plan nå var at selv om turen gjennom Spiti-dalen måtte skrinlegges skulle vi neste morgen forsøke å nå Shoja, eventuelt bare Rampur hvis forholdende var dårlige, og deretter Manali. Senere tilbake samme vei til Shimla. 21. septemberDet var blitt søndag morgen. Vi hadde kvelden før fått beskjed om å være klar til avreise kl 0900. Nye dårlige "føremeldinger". En bro i vår vei var blitt ødelagt. Det regnet fortsatt, og ras stengte helt eller delvis en rekke veier. Det var visstnok gode værmeldinger, så kanskje i morgen? Etter lunsj flyttet vi ned ca 100 meter til Hotel Golden Apple. Dette skulle ha en noe høyere standard. Iallefall var det et mer "ferdig" hotell. Vi følte ikke at vi satt delvis ute under middagen. Hotel Golden Apple hadde sikkert vært et fasjonabelt sted i kolonitiden. Men strømmen gikk nå om ettermiddagen, slik den hadde gjort på Hotel Kinner Villa, og var stort sett borte resten av kvelden. Den som ikke hadde ladet mobiltelefonen i tide fikk klare seg uten. Om kvelden kom endelig bilene våre med bagasjen. Vi fikk gjensyn med Richard og Kamal, og vi var alle samlet igjen. Noen hadde rene og tørre klær i bagasjen, og det var kjærkomment. 22. septemberDet var nok blitt klart kvelden før at vi heller ikke i dag kunne komme noen vei, så frokosten hastet ikke så voldsomt. Det ble arrangert med en lokal guide en liten tur i området til bl.a. et tempel og eplehager. Epler er en av de viktigste næringer i dette området. Utrolig, i en høyde ca 3000 m.o.h. stod epletrærne store og bugnende av store fine epler! Det var enda et par uker til eplene skulle høstes, da skulle de sendes til eplemarkedet i Delhi. Eplene som ikke var førsteklasses laget de eplecider av. Til eget forbruk kuttet de opp epler i småbiter og tørket dem. Dette var god mat å ha i vinterhalvåret. Vår lille tur i nabolaget endte ved Recong Peo og vi tok en drosje tilbake til Hotel Golden Apple. Det var lunsj-tid. Maten var ikke så verst, men lite variasjon. De samme smakene gikk igjen, enten det var lunsj eller middag. Det vil nok gå en stund etter hjemkomst før jeg oppsøker en indisk restaurant. Vi får høre at vi neste dag skal prøve å komme oss i retning Shimla. Meldingene om stengte veier endres fra time til time, så det kan være like greit å komme seg avgårde istedet for å sitte her. Noen broer er ødelagt, men kanskje en omkjøringsvei er åpen? Som om ikke dette var nok får vi vite at jernbanen fra Shimla til Kalka er stengt på ubestemt tid. Kanskje vi må bli værende her i Himachal Pradesh lenger enn vi hadde tenkt? Lenger nord, der vi "egentlig" skulle vært nå, meldes det om opptil meterhøy snø og innestengte turister og lokalbefolkning. Visstnok de verste septemberforhold regionen har hatt på 50 år. Er vinteren allerede kommet? I dag kom strømmen tilbake tidlig på ettermiddagen. Det ble raskt kø ved stikkontaktene for å få ladet mobiltelefoner og kamera. Vi fikk oss faktisk også en varm dusj før området på nytt ble mørklagt, reneste luksustilværelsen! 23. septemberEndelig en kjøredag. Vi startet 0700, og det var spennende om vi ville komme over sperringen som i flere dager hadde stengt hovedveien mot Shimla, like ved landsbyen Narkanda, som var Kamals hjemsted. Vi fikk en fin kjøredag i stort sett oppholdsvær. Veiene var av svært varierende standard, fra gjørmete rester etter rasene her og der til fine asfaltstrekk. Rasstedet ved Narkanda var ikke ryddet. I veien lå det fortsatt en flere meter høy haug med stein og sand, tildels kjempestore steinblokker. En gravemaskin på hver side av rasstedet jobbet med saken. Innimellom fyrte de av dynamittladninger på de største steinene. Det ble fort klart at de ikke ville bli ferdig i løpet av dagen. Like før mørket kom over oss besluttet Suzie at vi skulle gå til fots opp skråningen og over til andre siden av rasstedet. Oppe i skråningen lå en liten bortgjemt landsby som vi passerte. Over på andre siden kunne vi hentes med biler som kunne frakte oss til Narkanda. Takket være Kamals lokalkunnskap hadde han klart å ordne overnattingssteder for oss på kort varsel. Det var mange mennesker som stod veifast, og slett ingen selvfølge at hotellene hadde ledige rom. Men Kamal var en god mann å ha i en slik situasjon. Noen av oss ble innlosjert i et hus som ved første øyekast så relativt fasjonabelt ut, i enden av en krøtter-sti i utkanten av byen. Men vi oppdaget raskt at til tross for noen fine detaljer og utskjæringer var forfallet kommet godt i gang. Eierne hadde tydeligvis gått tom for penger i byggeprosessen, og mye var uferdig. Dette hadde igjen ført til fuktskader i de deler som var ferdig, og huset var blitt fuktig og muggent. Til sengetøy kom de med et par gamle rå dyner og en sovepose. Ingen pute, så regntøyet gjorde nytte som hodepute. Men jeg sov godt om natten. På vårt spisested i byen fikk vi dessuten den beste kaffen under hele India-turen. De hadde investert i en skikkelig stor kaffemaskin, betjent av en stolt kaffe-bartender bak disken. 24. septemberVi våknet til en fin solskinnsdag. Gikk spent ned til restauranten for å spise frokost i sju-tida. Var det noe nytt om den videre ferden? Ville veiene bli åpnet? Selvsagt fikk vi ikke svar på slike spørsmål. Vi fikk vite at vi måtte vente iallefall til etter lunsj med å dra tilbake til motorsyklene på andre siden av rasstedet. Det lokale veivesenet jobbet med saken, og det var best å vente i byen. I tre-tida ble vi kjørt tilbake til rasstedet, gikk stien rundt raset slik vi hadde gått motsatt vei kvelden før. Mer venting. I begynnelsen var vi litt optimistisk, for det så ut til at de kunne bli ferdig før kvelden. Men etter hvert som de ryddet veien raste det ut mer masse fra fjellskråningen, etter hvert myyye mer masse, og håpet om en snarlig åpning forsvant. Suzies besluttsomhet ble på ny satt på prøve. Hva gjør vi nå? Hun hadde fått vite at en annen vei til Narkanda, en vei som hadde vært stengt dagen før, nå var blitt åpnet. Der lå en mulighet, men det var allerede langt på ettermiddagen, og vi ville måtte kjøre i mørket. Det ble foretatt en rask test på om alle hadde kjørelys som virket, og ca kl 18 kjørte vi avgårde. Det var flere i følget som hadde liten eller ingen erfaring med mørkekjøring, men mørkekjøring på disse veiene var det vel ingen som hadde erfaring med. Da mørket kom etter kort tid ble det skikkelig mørkt, selvsagt ingen veibelysning eller andre hjelpemidler for navigeringen. Vi prøvde å ikke miste den forankjørende av syne, da gikk det bra. Et par ganger ble jeg stående i en bakke slik at klutsjen gikk varm og motoren stoppet. Da ble det mørkt som i en sekk. Heldigvis fikk jeg starten motoren igjen, lyset kom på og jeg kunne fortsette. Etter tre og en halv time kom vi til Narkanda. Det ble litt diskusjon om vi skulle kjøre direkte videre til Shimla, men konklusjonen ble at det ville være litt risikabelt i mørket. Kamal måtte på ny ta i bruk sine mange bekjentskaper i byen for å skaffe oss soveplass. Heldigvis slapp vi å sove på hotellet fra forrige natt, vi fikk et rom (vi tre norske sammen med Steve) på et atskillig bedre hotell vis avis vårt etterhvert "stam"-spisested. Nå var det virkelig godt å få en stor kopp cappuchino fra den avanserte kaffemaskinen. Middagen smakte også fortreffelig. Etter et par akevitter og en sigar hadde vi det faktisk ganske bra, og det var fint å få legge seg til en god natts søvn. 25. septemberEn ny fin dag. Fantastisk utsikt fra hotellvinduet sørover i retning Shimla. Fjell og daler så langt vi kan se. Avtalen er å starte klokka ti, så det blir en avslappende morgen. Like ved er huset der Kamal har sin leilighet. Noen i følget har overnattet der, og vi tilbringer litt av ventetida der med å betrakte apekattene som løper rundt på gesimsene utenfor vinduene. Det er ikke mer enn 6-7 mil til Shimla, men det kan lett bli flere timer her. Periodevis gikk det svært sakte, men ca halv to var vi framme. Underveis hadde Ben (Richards sønn) skadet foten da han kom borti støtfangeren på en møtende bil. Ben satt bakpå med Paul. En gjenstand gikk rett gjennom støvelen, heldigvis kom legen vår rett bak og fikk tatt seg av skaden. Ben kunne dra videre og kom seg fort. Hotel Royale lå slik vi hadde forlatt det vel en uke tidligere. Betjeningen hadde vel ikke hatt så mye å ta seg til mens vi var borte. Vet ikke om det var så mange andre gjester. Nå var de glade for igjen å kunne ta opp bestillinger på øl og lunsjretter. I dagens aviser (Times of India og Hindustan Times) kunne vi lese at jernbanen Shimla - Kalka vil være stengt et par dager til p.g.a. ras flere steder (skulle vi få enda flere hindringer i veien ...?). Avisene skriver også om den ekstreme værsituasjonen i nord, blant annet i Spiti-dalen, der flere hundre mennesker er innesperret, og der det noen steder er kommet opptil to meter snø. 26. septemberVi er kommet til siste dag i Shimla. Avisene har tatt feil: Shimla - Kalka - banen skal åpnes igjen, og vi aner en mulighet for å komme til Delhi og videre hjem. Toget skal ikke gå før om ettermiddagen, så dagen kan tilbringes med shopping eller det man ellers måtte ønske. Våre Royal Enfields ble parkert for (for vår del) siste gang dagen før, nå er vi bare vanlige turister. Toget forlot stasjonen presis etter ruten, kl 1741. Det stoppet riktignok etter hundre meter for å kaste av en blindpassasjer, men så er vi i gang igjen. Etter et par timer hørte vi noen rare lyder fra vognas understell. Toget stoppet, det var forlengst blitt mørkt, og noen menn løp forvirret rundt med lommelykter og kikket under toget, tydeligvis uten å finne noe. For oss hørtes det ut som om manglende smøring var problemet. De gamle smalsporete vognene her i utkant-India har neppe topp prioritet i Indian Railways, verdens største statlige selskap med over én million ansatte. Det at toget skulle bryte sammen slik at vi ikke når flyet fra Delhi er vel det som mangler på denne turen nå? Reklamen forteller jo om en once-in-a-lifetime experience... Men vi kom oss velberget fram til Kalka ca halv elleve og kunne vente på nattoget videre. Toget var ikke kommet på plass, men på oppslagstavlen hang navnelister som viste hvor alle med reservert plass skulle være. Opplysninger om dette står nemlig ikke på billetten, så systemet bidrar nok til å sysselsette noen flere personer i Indian Railways. Viktig å skaffe arbeid til flest mulig! 27. septemberNattoget til Delhi gikk omtrent ved midnatt. Det er køyer i to etasjer bortover korridoren. Litt søvn blir det nok. Ankommer Delhi ca halv sju. Flere mil før ankomst så vi de enorme slumstrøkene langs jernbanen, papphus og søppelhauger overalt. Stasjonen og området rundt er som en maurtue. Det er tidlig morgen, så fortsatt ligger mange og sover rundt omkring på perrongen, på gata, på benker og der det ellers er mulig å ligge. Mange trenger seg på for å bære bagasje. Mange gjør klar sine primitive salgsboder, "boder" som ikke er annet enn et falleferdig bord eller et teppe på gata. Ellers yrer folk overalt, de fleste har nok hverken hjem eller eiendeler. Blazing Trails' kontaktperson ventet på oss da vi gikk ut av toget. Vi ble geleidet tl en ventende buss og kjørte til flyplassen. Etterhvert som vi fjernet oss fra stasjonsområdet ble menneskemylderet mer spredt, og velstanden tydelig økende. Men tett trafikk, biler, busser, trehjulsdrosjer (sykler og motoriserte), motorsykler og gående fylte gatene. Da vi ankom flyplassen i åttetida var det enda tre timer til flyavgang. Hjemturen videre er det ikke så mye mer å si om. Vi reiste også nå via Dubai, og ankom Gatwick 1935 lokal tid. Enda en dag skulle gå før vi var helt hjemme, men overnatting på Holiday Inn med en skikkelig dusj og god engelsk frokost var slett ingen dårlig avslutning på denne "once-in-a-lifetime"-opplevelsen. |